From Laramie, Wyoming to California

Kanskje husker man best maten man spiste et sted, menneskene man møtte, stedene man så. Noen ting, mennesker og steder fester seg bedre enn andre. For Alexander har høsten vært tettpakket med opplevelser..

Tekst: Alexander Kristiansen Foto: Alexander Kristiansen

Part 2, let's go!

Som nevnt sist, så er det alltid noe å ta seg til. For min del har det i løpet av seks korte måneder blitt en del forskjellig.

Allerede første helgen på amerikansk jord fikk jeg være med på noe jeg aldri har vært med på før, nemlig demolition derby, Laramie Slamfest. Her var reglene relativt enkle; 1. Skaff deg en bli du ikke bryr deg om, 2. Ikke krasj inn i fører døra med vilje. Målet med det hele var også nokså simpelt, «be the last man standing». Bilene som ble tatt inn på arenaen var stort sett svære tunge gamle amerikanske flak, så man skulle ikke tro at karen som vant hele greia hadde en liten blå ‘89 Toyota Camry.

En liten måned senere var det klart for nok en ny opplevelse, Top Fuel drag racing. NHRA Mopar Mile-High Nationals på Bandimere Speedway rett utenfor Denver, Colorado. La meg bare begynne med å si en ting, DETTE VAR EKSTREMT! Om man har interesse for motor og ting som går fort, så er dette helt klart noe som bør oppleves. Her var det alt fra 60-70-talls muskelbiler, dragmotorsykler til de mest ekstreme Top Fuel dragstere du kan tenke deg, med opp mot, eller mer enn 10 000 HK. Når du sitter på sidelinjen og ser på, føles det som om det er et lite jordskjelv hver gang. Det er vanvittige krefter som er i sving, og flammene står ut av eksosen, noe som ser sykt ut på kveldstid! For å sette dette litt i perspektiv, så gjør de unna 305 m på rundt 3,7 sekunder med en hastighet på ca. 540 km/h, mens en Nissan GTR gjør unna 0-100 km/h på 2,7 sekunder.

Tre uker senere var det nok en gang tid for en roadtrip, denne gangen var det en helgetur til Wendover, Utah og Bonneville Speedway for Speed Week. Fredag etter skoleslutt dro vi med oss det mest nødvendige og startet den 7 timer lage turen fra Laramie, Wyoming. Etter omtrent 6 timer ankommer vi Salt Lake City, her ble det et kjapt pit-stop med bensinfylling og litt fôr. Deretter var det på’n igjen. De siste 6 milene før Bonneville er det ekstemt fristene å virkelig gi gass, for her er det 6 mil rett fram, ikke en eneste sving! Rundt 2 på morgenen var vi endeling fremme og kun en liten powernap unna race day. Så fort sola er oppe kan man høre motorlyder i det fjerne, og da var det ikke annet å gjøre enn å kaste bilen i gir og gi gass. For på saltslettene kan man gjøre nettopp det, flatt, åpent og ingen fartsgrense utenfor løpsområdet, ja takk! Moroa her varte vel i en liten halvtime, før den stakkars Mustangen vår gikk litt vel varm. Men en liten stund med nedkjøling og noen liter vann til radiatoren så var det på’n igjen. Vår bil kunne selvfølgelig ikke måle seg med de bilene som faktisk deltok, for fy og mange av de kjørte. Mange av bilene var så høyt giret at de måtte bli dyttet av startlinjen før de virkelig satt fart. Det var ikke bare bilene på banen som var tøffe, det var også mye gromt å finne i Pit-lane. Her var det mye eldre rodder, motorsykler og en hel det hjemmesnekra saker. Etter en lang dag ute på saltslettene bestemte vi oss for å sette kursen hjemover, men denne gangen med et lite stopp i Salt Lake City for å se oss litt rundt, før vi igjen var tilbake på veien med et mål, Laramie, Wyoming uten for mange stopp.

Første helgen i september og langhelg! Hva gjør vi? Vi sitter ikke og stirrer i veggen ihvertfall! Denne gangen satt vi kursen mot Fort Collins, Colorado for å sjekke temperaturen på utelivet en varm sensommer lørdagskveld. Her var det fint lite å klage på, mye fet bil i gatene, mye folk og topp stemning.

Dagen etter var det opplading til konsert med blue berry pancakes, kino og voksenbrus. Konserten med Aaron Lewis, som vi skulle på var en del av «Thunder in the Rockies – Bike rally». Så her var det mye mer enn bare en konsert, her var det også fullt av motorsykler. Ettersom søndagen sakte men sikkert gikk over til mandags morgen, var det bare å prøve å få et par timer på øyet, for America’s Mountain sto for tur. Da vi stod opp satte vi kursen sørover mot Colorado Springs, med toppen av Pikes Peak som mål. Etterhvert som vi begynte på turen opp fjellet, så forsto jeg fort hvorfor det er så mange som deltar i Pikes Peak Hill Climb. For en fet vei og for en utsikt! Race in the Pikes Peak Hill Climb added to the bucket list.

Som man kan se så er det ikke noe poeng å stirre i veggen her borte. Allerede helgen etter ble det nok en tur til Colorado. Denne gangen for Goodguys Colorado 19th Nationals car show. Her var det en helt latterlig stor mengde med bøllete gammel amerikansk bil. Det var biler over alt og for en standard! De hadde i tillegg satt opp en auto cross løype hvor de virkelig brukte bilene sine for det de var verdt. I følge det jeg har blitt fortalt i ettertid var dette et heller lite treff (Elmia+++), og at om jeg ville se mye bil på samme sted var Goodguys treffene i California stedet å dra til. Men det var uansett mye fet bil å se i Colorado også.