May 8, 2018

March 31, 2018

February 11, 2018

November 5, 2017

Please reload

Siste innlegg

Oppgradering av nettsider

August 6, 2017

1/1
Please reload

Utvalgt innlegg

From Laramie, Wyoming to California

Kanskje husker man best maten man spiste et sted, menneskene man møtte, stedene man så. Noen ting, mennesker og steder fester seg bedre enn andre. For Alexander har høsten vært tettpakket med opplevelser..

Tekst: Alexander Kristiansen
Foto: Alexander Kristiansen

 

Part 2, let's go!

Som nevnt sist, så er det alltid noe å ta seg til. For min del har det i løpet av seks korte måneder blitt en del forskjellig.

 

Allerede første helgen på amerikansk jord fikk jeg være med på noe jeg aldri har vært med på før, nemlig demolition derby, Laramie Slamfest. Her var reglene relativt enkle; 1. Skaff deg en bli du ikke bryr deg om, 2. Ikke krasj inn i fører døra med vilje. Målet med det hele var også nokså simpelt, «be the last man standing». Bilene som ble tatt inn på arenaen var stort sett svære tunge gamle amerikanske flak, så man skulle ikke tro at karen som vant hele greia hadde en liten blå ‘89 Toyota Camry.

 

En liten måned senere var det klart for nok en ny opplevelse, Top Fuel drag racing. NHRA Mopar Mile-High Nationals på Bandimere Speedway rett utenfor Denver, Colorado. La meg bare begynne med å si en ting, DETTE VAR EKSTREMT! Om man har interesse for motor og ting som går fort, så er dette helt klart noe som bør oppleves. Her var det alt fra 60-70-talls muskelbiler, dragmotorsykler til de mest ekstreme Top Fuel dragstere du kan tenke deg, med opp mot, eller mer enn 10 000 HK. Når du sitter på sidelinjen og ser på, føles det som om det er et lite jordskjelv hver gang. Det er vanvittige krefter som er i sving, og flammene står ut av eksosen, noe som ser sykt ut på kveldstid! For å sette dette litt i perspektiv, så gjør de unna 305 m på rundt 3,7 sekunder med en hastighet på ca. 540 km/h, mens en Nissan GTR gjør unna 0-100 km/h på 2,7 sekunder.

 

Tre uker senere var det nok en gang tid for en roadtrip, denne gangen var det en helgetur til Wendover, Utah og Bonneville Speedway for Speed Week. Fredag etter skoleslutt dro vi med oss det mest nødvendige og startet den 7 timer lage turen fra Laramie, Wyoming. Etter omtrent 6 timer ankommer vi Salt Lake City, her ble det et kjapt pit-stop med bensinfylling og litt fôr. Deretter var det på’n igjen. De siste 6 milene før Bonneville er det ekstemt fristene å virkelig gi gass, for her er det 6 mil rett fram, ikke en eneste sving! Rundt 2 på morgenen var vi endeling fremme og kun en liten powernap unna race day. Så fort sola er oppe kan man høre motorlyder i det fjerne, og da var det ikke annet å gjøre enn å kaste bilen i gir og gi gass. For på saltslettene kan man gjøre nettopp det, flatt, åpent og ingen fartsgrense utenfor løpsområdet, ja takk! Moroa her varte vel i en liten halvtime, før den stakkars Mustangen vår gikk litt vel varm. Men en liten stund med nedkjøling og noen liter vann til radiatoren så var det på’n igjen. Vår bil kunne selvfølgelig ikke måle seg med de bilene som faktisk deltok, for fy og mange av de kjørte. Mange av bilene var så høyt giret at de måtte bli dyttet av startlinjen før de virkelig satt fart. Det var ikke bare bilene på banen som var tøffe, det var også mye gromt å finne i Pit-lane. Her var det mye eldre rodder, motorsykler og en hel det hjemmesnekra saker. Etter en lang dag ute på saltslettene bestemte vi oss for å sette kursen hjemover, men denne gangen med et lite stopp i Salt Lake City for å se oss litt rundt, før vi igjen var tilbake på veien med et mål, Laramie, Wyoming uten for mange stopp.

 

Første helgen i september og langhelg! Hva gjør vi? Vi sitter ikke og stirrer i veggen ihvertfall! 
Denne gangen satt vi kursen mot Fort Collins, Colorado for å sjekke temperaturen på utelivet en varm sensommer lørdagskveld. Her var det fint lite å klage på, mye fet bil i gatene, mye folk og topp stemning.

Dagen etter var det opplading til konsert med blue berry pancakes, kino og voksenbrus. Konserten med Aaron Lewis, som vi skulle på var en del av «Thunder in the Rockies – Bike rally». Så her var det mye mer enn bare en konsert, her var det også fullt av motorsykler. Ettersom søndagen sakte men sikkert gikk over til mandags morgen, var det bare å prøve å få et par timer på øyet, for America’s Mountain sto for tur. Da vi stod opp satte vi kursen sørover mot Colorado Springs, med toppen av Pikes Peak som mål. Etterhvert som vi begynte på turen opp fjellet, så forsto jeg fort hvorfor det er så mange som deltar i Pikes Peak Hill Climb. For en fet vei og for en utsikt! 
Race in the Pikes Peak Hill Climb added to the bucket list.

 

Som man kan se så er det ikke noe poeng å stirre i veggen her borte. Allerede helgen etter ble det nok en tur til Colorado. Denne gangen for Goodguys Colorado 19th Nationals car show. Her var det en helt latterlig stor mengde med bøllete gammel amerikansk bil. Det var biler over alt og for en standard! De hadde i tillegg satt opp en auto cross løype hvor de virkelig brukte bilene sine for det de var verdt. I følge det jeg har blitt fortalt i ettertid var dette et heller lite treff (Elmia+++), og at om jeg ville se mye bil på samme sted var Goodguys treffene i California stedet å dra til. Men det var uansett mye fet bil å se i Colorado også.

 

September 2016 var helt klar en begivenhetsfull måned. For en snau halvannen uke etter Goodguys, hvor vi fikk beskjed om at California var stedet å dra. 


Hvor drar vi? 
Jepp, riktig, California next!

 

Nok en langhelg, og samme som turen til Bonneville. Etter skoleslutt dro vi med oss det vi regnet med at vi kom til å trenge, så var det back on the road – next stop Cali! 
Drøye 6 timer senere tar vi en kort pause i Salt Lake City, vi stopper her for å gjøre turen så amerikansk som mulig; leke med pistoler på The Armory Shooting Range. Etter litt pang pang, og omtrent 12 timer på veien, ankommer vi Las Vegas, her blir det et kjapt stop med litt typisk amerikansk kost, nemlig en svær burger.

Etter totalt 17 timer på veien er vi fremme, hvor vi blir møtt med 30 grader og sol. Som man sikkert har fått med seg pr. nå, så kaster vi ikke bort tid med søvn, så noen få timer etter ankomst blir exploration mode aktivert. I og med at gjengen som tok turen har en over middels høy interesse for bil og bilfilmer. Så var det med største selvfølgelighet at mange av stedene vi besøkte kunne kobles til bil. Første stoppested var Mulholland Hwy, også kjent som «The Snake». Jeg kan si en ting med en gang, den er like kul å kjøre som den ser ut til på YouTube! Gleder med til å få testet Phantom One Miata’n der! Etter å ha kjørt «The Snake» opp og ned par ganger, var det på tide med litt mat. Hva passer vel bedre da, enn å spise på samme sted som Paul Walker og Vin Diesel gjorde i «The Fast and the Furious». Nemlig Neptune’s Net. I tro Fast & Furious ånd, så ble det en aldri så liten Corona til maten, «You can have any brew you want as long as it’s a Corona”.

Dagen etter var vi nok en gang tidlig på’n, målet for dagen var nemlig Foose Design på Huntington Beach. For et sted, her var det mye tøft! Vi fikk en omvisning i verkstedet av han som er daglig leder, mens resten av folket, inkludert sjefen selv Chip Foose, hadde lunsj. Etter en times tid var det på tide så fortsette med turisttilværelsen. Men i det vi her på vei ut døra og over veien, så ser jeg en kar som vinker. «Det kan vel ikke være, JO, det er jo Chip Foose!». Mannen som er grunnen til at jeg i første omgang pakket alt jeg hadde i to kofferter og dro til USA, sitter på en lunsjrestaurant og vinker til meg! Jeg var naturlig nok ikke vond å be, så jeg gikk bort og presenterte med selv. Vi ble stående å snakke en liten stund, før det var på tide å la han gå tilbake til lunsjen sin. Så jeg ga han visittkortet mitt, sa at jeg kom til å ta kontakt etter skolen. Dette med positiv respons fra Mr. Foose!

Until next time, peace out!

Alex
Laramie, Wyoming
USA

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload